Et regnskap for leserne

Det er årsregnskapenes tid. Fjoråret telles opp. Inntekter og kostnader vurderes. Ble resultatene slik vi ønsket? Trillet det flere penger inn, enn det rant ut? Endte marginene på vår side? Det dreier seg om kroner og øre. Også for de mange redaktørene som skal avlegge sitt årsregnskap. Men gode resultater i redaksjonen handler om mer enn økonomi. Det handler først og fremst om journalistikk. God journalistikk. Derfor argumenterte Sven Egil Omdal for noen år siden for et dobbelt bokholderi for redaktører: Et for styre og aksjonærer. Og et for leserne.

I et slikt regnskap for leserne evalueres og dokumenteres den journalistiske produksjonen fra året som gikk. Hvordan var for eksempel mangfoldet i stoffvalg og kildebruk? Kom flere kvinner til orde i fjor enn året før? Og ungdommen, var de mer synlige i spaltene enn de har vært tidligere? Hvor stor var andelen maktkritiske saker med fokus på den lille manns interesser? IJs verktøykasse for kvalitetsmåling inneholder et opplegg for målinger av redaksjonell profil som kan brukes for å lage et redaksjonelt leserregnskap. Gjennom en systematisk gjennomgang av et representativt utvalg artikler og utgaver gir målingen et tverrsnitt av redaksjonens produksjon gjennom året.

Det dreier seg om et årsregnskap på journalistikkens premisser. Med et slikt årsregnskap på innerlomma – eller på minnepinnen - på vei inn i styrerommet, kan redaktøren snakke økonomenes språk om sitt fag. Han kan dokumentere resultater og synliggjøre behov for investeringer i harde tall og fakta. Og kanskje skape ”styreromsinteresse” for det faget hun representerer som en ekstra bonus. Sjefredaktør og ansvarlig utgiver Torbjörn Bergmark i svenske Västerbottens Kuriren, trakk frem nettopp det poenget da jeg intervjuet ham i forbindelse med kvalitetsmålingsprosjektet ved IJ. Den nordsvenske avisen gjennomfører jevnlige kvalitetsmålinger som både legges frem for styret og brukes aktivt i det redaksjonelle utviklingsarbeidet. Med sine jevnlige presentasjoner av publisistiske nøkkeltall i VK-styret, opplever sjefredaktøren en økt interesse for det redaksjonelle arbeidet.

Et leserregnskap eller samfunnsregnskap som det også kalles, inviterer også leserne til en diskusjon om redaksjonen utfører sitt samfunnsoppdrag så godt som den burde. Eller om eiernes avkastningskrav er en trussel mot kvaliteten på journalistikken, slik Omdal skrev i sin kommentar. En slik invitasjon til leserdialog er er på mange måter et tidsriktig signal fra redaksjonen når det nå snakkes stadig oftere om å trekke publikum inn i det redaksjonelle arbeidet.

Det begynner å bli lenge siden Omdals kommentar, men temaet er minst like aktuelt. Akkurat nå – i årsregnskapenes tid av året.

Kan kildene evaluere redaksjonell kvalitet?

Kan man bruke kildetilfredshet som mål på redaksjonell kvalitet? Spørsmålet er høyst relevant når man skal i gang med en kvalitetsevaluering i redaksjonen. Etterrettelighet i den journalistiske arbeidsprosessen er et grunnleggende ideal i pressen. Det gjelder ikke minst i forholdet til kildene. Derfor er det naturlig å trekke inn kildeaspektet for å måle og evaluere kvalitet i journalistisk metode.

Erfaringer fra arbeidet med prosjektet Måling av redaksjonell kvalitet og andre undersøkelser viser at det kan være både viktig og verdifullt å spørre kildene om kvalitet i journalistenes arbeid. Det gir en mulighet til å fange opp kvalitetssvikt som ellers ikke ville blitt oppdaget. Faktafeil er en slik type kvalitetssvikt. I CFJEs undersøkelse av dagspressens kilder i Danmark går det frem at drøyt 15 prosent av et representativt utvalg intervjuede kilder har oppdaget konkrete feil i artikkelen der de uttaler seg. Og da snakker vi ikke om subjektivt opplevde feil, men om rene objektive fakta som f. eks navn, alder og tittel til den som blir intervjuet.

IJs verktøykasse for kvalitetsmåling inneholder et undersøkelsesopplegg for å kartlegge denne typen kvalitetssvikt i norske redaksjoner. Opplegget er testet ut i Sarpsborg Arbeiderblad. Selv om vi der gjennomførte for få kildeintervjuer til å kunne trekke statistisk holdbare konklusjoner om feilnivået, tydet informasjonen vi fikk på at de danske resultatene verken er enestående eller unormalt høye. Det ville overraske meg om man fant helt andre og mer positive resultater i en større norsk undersøkelse av dette kvalitetsområdet.

Og kanskje er det nettopp det vi burde gjøre; en større kartlegging av intervjuobjektenes tilfredshet med kvalitetsnivået i reporternes arbeid? Vi burde neppe nøye oss med bare objektive feil. For har ikke også kildenes opplevelse av subjektive feil interesse for oss som pressefolk? Ikke slik å forstå at vi skal styre mot tilfredse kilder i ett og alt. Det ville være et journalistfaglig håpløst utgangspunkt. Men på den annen side - skal vi leve godt med at en stor andel av våre kilder opplever at deres sitater er feil gjengitt eller satt i en sammenheng som fordreier innholdet, eller at viktig informasjon er utelatt?

Første kurs i kvalitetsmåling

Hvordan står det til med stoffmiksen og kildebredden? Er den geografiske spredningen i tråd med redaksjonens målsetting? Og er antallet feil i spaltene så ille som leserne vil ha det til? Dette er noen av spørsmålene de syv deltagerne på IJs første kvalitetsmålingskurs jobber med etter den andre av to kurssamlinger om måling og evaluering i redaksjonen. Gruppen har vært "prøvekaniner" for et undervisningsopplegg basert på IJs verktøykasse for kvalitetsmåling.

Som kursleder var jeg spent på hvordan dette ville fungere. Ville det bli for innfløkt, for tidkrevende, for fjernt fra det som ellers fyller den redaksjonelle hverdagen? Og hvordan ville hjemmeoppgaven mellom den første og andre kurssamlingen slå ut? Kort sagt - hvordan ville det gå å ta verktøykassen for kvalitetsmåling fra utviklingsstadiet til det som vel må kalles "operativ fase".

Etter å ha sett hvordan kursdeltagerne har jobbet med måleverktøyene, og hørt diskusjonene og erfaringsutvekslingen knyttet til målrettet kvalitetsarbeid i redaksjonen, er jeg trygg på verdien av måling. Visst er det en investering - både å lære og gjennomføre, men utbyttet er også stort. Med et måleopplegg på plass, med konkrete måleresultater og håndfaste fakta, har redaksjonen et styringsverktøy for utviklings- og kvalitetssikringsarbeidet som redaksjonen kan samles om. Et utgangspunkt for å sette seg realistiske kvalitetsmål og føre diskusjoner om kvalitet ut fra harde fakta i stedet for synsing.

Det blir spennende å følge kursdeltagerne videre med respektive måleprosjekter. Kanskje dukker de opp på denne bloggen også. Bloggen er forøvrig ment som et informasjonssted for kvalitetsmåling og -utvikling, med ressurser og innspill knyttet til dette redaksjonelle området. Velkommen hit.